kapittel 5 Raser og folkeslag

Kapittel 5 Raser og folkeslag

Her følger en kort beskrivelse om de mest kjente raser og folkeslag som finnes i vår verden, og en liten historie om hvordan det hele startet.

Begynnelsen.

Ut av universets mørke kom to eldgamle guder til vår del av galaksen disse ble kalt Uhlo og Dakh rake motsetninger var de, og samtidig et par. Uhlo var en positiv kraft, mens Dakh var en negativ kraft.

Lenge kretset de rundt i vårt system uten noen som helst mening. Uhlo som kunne skape savnet en mening med sin tilværelse. Ut av lys og varme skapte hun skikkelser som danset rundt henne i det tomme rommet selv om de underholdt henne en stund startet de umiddelbart å sveve bort fra henne, skjøvet bort av hennes positive energifelt og om ikke så alt for lenge etter var de ikke annet enn små lysglimt som blinket i det fjerne.
Dakh som ikke kunne skape noe selv tilbød Uhlo å holde igjen skikkelsene, hvis han kunne få dem for seg selv etter en stund, og slik skapte de sammen balanse og harmoni som de så ofte hadde gjort før.

Lys skikkelsene til Uhlo og Dakh levde i energien til begge de gamle guder.
Og ettersom tiden gikk vokste de, og de startet å utvikle sjalusi og misunnelse overfore sine med søsken om hvem av dem som hadde de gamle guders gunst mest. Da Uhlo og Dakh så dette gikk de sammen og skapte en plass ikke langt unna som de kalte Eras eller «rommet» med deres tale.
Der sendte de sine barn, og fortalte dem at så lenge de ikke lærte å skape harmoni sammen, ville de alle miste deres gunst. De gamle guder fortalte dem at de måtte bli på Eras inntil de hadde lært dette.

De hadde alle fått gavene deres skapere kunne gi dem, og de fortsatte å vokse for hver dag som gikk. Uhlo som så på dette med en viss uro trakk seg unna, slik at de sluttet å vokse, og siden da har hun sett på sine barn fra avstand. Dakh som ble værende igjen for å forhindre at barna deres og Eras fra å bli skjøvet unna av Uhlo som selv med den økte avstanden hun påla seg selv påvirket hun skapelsene sine fremdeles om enn i mye mindre grad en før. Dakh fortsatte sin lek i rommet og kretset daglig rundt Uhlo, og sammen holdt de Eras med sine barn fast i rommet, og opprettholdt harmonien de hadde skapt. Men han returnerte hele tiden til Eras for å skue ned på sine barn, og for å minne dem på at, hvis harmonien uteblir har alt en ende, og at til slutt tilhører de alle han.

Dakh fortalte sine barn en enkelt setning den dagen verden ble til «Reis til Eras i samlet flokk, søk harmoni sammen eller bli konsumert av de mørke tanker og returner til meg, og med det, bli en del av meg som jeg en gang ble lovet at dere skal bli. Men vit at alt dere skaper vil vitre og dø med tiden, for min kraft er større nå som deres mor er lengre unna dere en jeg er»

Da barna ankom Eras, hvisket Uhlo til dem en siste gang og sa til dem «dere har alle forskjellige krefter av ulike slag, men ingen er mektigere en andre for det, fordi dere alle deler vår kraft og uten harmoni er vi bare en tanke i tomhet som omgir oss. Alt dere skaper vil få skapelsens gave som dere har fått, men bare i harmoni og all skapelse i ettertid vil kreve to ikke en. De er like men dog ulike som dere er og bare sammen oppnår de harmoni til å skape. Gå nå søk harmoni og felleskap, for dere alle er søkere med samme mål. Jeg gir dere en siste gave en skikkelse jeg kaller «Menneske» som betyr perfekt. Hvis Mennesket forsvinner fra Eras er deres tid omme, og dere har feilet oppgave dere fikk. I mennesket ligger hemmeligheten til skapelse i par».
Og med dette forsvant hun for siste gang.

Slik har det seg at barna av Uhlo og Dakh ankom Eras, vår verden. Og siden den gang har disse søkerne, prøvd og feilet og prøvd igjen å søke den perfekte harmoni, og søker igjen å vinne de gamle guders gunst. Men som søsken flest har de hatt sine problemer og alltid under Dakhs, nøysomme blikk. Vell vitende om at en dag kan alt ha en ende.
Barn av guder er også guder om enn i mindre form, og har av mennesket blitt kalt guder og søkere, begge meget passende titler for dem. Tretten i tallet var de opprinnelig, Sult, glede, smerte, håp, lys, mørke, fortvilelse, vekst, død, vann, jord, ild, og luft var deres originale navn, men de tok andre navn som mennesker kjenner dem bedre under i ettertid.
Kort tid etter startet de og forme sine egne skapelser. Og det som mennesket kalte ånder og demoner kom til Eras.

I de siste timer før Uhlo trakk seg bort skapte hun et nytt vesen og kalte det vilje, dette vesenet puttet hun inn i skapelsen hun kalte menneske med bare et mål, å overvåke Eras i hennes navn, og beskytte mennesket mot sine søsken. Når Dakh så at Uhlo puttet vilje inn i mennesket, tok han skikkelsen og vrengte det i sitt bilde og returnerte det til mennesket. Og slik har det seg til at de siste to guder lever gjennom mennesket som speilbilder av seg selv i form av fri vilje og tvang.

Ut av dette paret har mange nye mindre guder blitt formet alle som en del av menneskets opprinnelse vi kjenner dem i dag best som følelser, og som en del av menneskets natur.
Alle raser og folkeslag på Eras har sin opprinnelse fra mennesket. Mennesket var den første skapelsen som ankom Eras etter søkerne og mennesket var perfekt i begynnelsen. Den indre påvirkningen av fri vilje og tvang, samt den ytre påvirkningen fra de andre tretten søkerne, har påvirket menneskene gjennom tid på forskjellige måter og formet skikkelser, til og med raser som i mange tilfeller ikke lengre ser ut som mennesker i det hele tatt.

I begynnelsen var mennesket formen alle menneskelignende skapninger har sitt utspring i fra.
Det eneste unntaket er de første ånder og demoner som var en avspeiling av den guden som skapte dem, men som Dakh hadde lovet dem, har disse nå vitret og dødd som alt annet må.

Dette perfekte mennesket er rasen eller folkeslaget som ble og blir kalt «Atenatanere.» Og i disse var balansen mellom fri vilje, tvang og alle de andre tretten helt perfekt.
Men dette forandret seg fort ettersom de andre søkerne blandet seg inn i menneskets utvikling. En perfekt atenataner hadde lyst blondt glinsende hår, og lys blå øyne på grensen til glødende og levde sine liv i perfekt harmoni med naturen og sine likestilte. De var utrolig oppfinnsomme og utviklet en kultur langt raskere en andre raser man finner senere. Før ødeleggelsen var deres teknologinivå med vår verdens tidlige 1900 talls versjon, men med bruk av magi også på noen områder langt mer avansert.

Få andre raser kunne måle seg med Atenatanere og de dominerte store deler av Eras. Men som ofte ligger skjult i menneskets natur, utviklet Atenatanerne en arroganse og maktdominans ovenfor alle andre som ikke var av deres rene slekt. De siste tusenårene før katastrofen var atenatanis, som riket deres ble kalt ofte sett på av andre som en tyrann stat som undertrykket og slavebandt nesten hele verden, den mest utbredte rasen i dagens tid «Garokier» var faktisk en rase som hadde siden skapelsens år ikke vært noe annet enn et tjenerfolk for Atenatanere.

En Garoki var født til evig slaveri uten håp om noe som lignet frihet, ofte var garokier i senere tid brukt som hus slaver sett på som for verdifulle for manuelt arbeid og mange var høyt utdannete og betjente mange viktige posisjoner innenfor Atenatanis riket. For en Atenataner rett før katastrofen var forventet levealder rundt 140 år, men mange hadde funnet måter å forlenge livet på enda lengre, man kunne i teorien hvis man var mektig nok og rik nok faktisk leve evig, prisen for dette ble ofte betalt av Garokier og andre slave raser.

For en garoki med en respektert stilling var en forventet levealder på rundt 75 år. For de fleste andre raser eller uviktige Garokier var forventet levealder knappe 30 år. Dette førte til tidlig modning hos mange raser, og Atenatanere anså en person som ble tretten år for en voksen og de behandlet dem deretter. Når en voksen av annen rase passerte 30 år var deres verdi omtrent null for en Atenataner, og ofte ble slike satt til oppgaver som ofte hadde stor risiko og dødelighet.

Det hendte rett så det er at Atenatanere og Garoki fikk barn sammen, hvis man hadde en elskerinne eller elsker fra tjenerstaben. Disse barna av skam ble sendt bort rett etter fødselen og glemt siden den Atenatanske levemåten forbød dem å ta liv av barn med Atenatansk blod.
Hvis slike barn av skam ble sett i voksen alder eller oppdaget i noen av de mange Atenatanske byene eller tettstedene rundt. Da var det en stående belønning på hodene deres. Disse avkommene ble ofte bare omtalt som «trash» og derfra kommer rasenavnet Tash. De ble sendt til spesielle altre i skogene og etterlatt for å dø der som gudene hadde en gang befalt. Ofte hendte det at slike barn møtte sin skjebne hos ville dyrs sultne tenner, men de ble også plukket opp av ånder og demoner som trengte materialer til nye skapelser, hvis da ikke noen fra Tash folket reiste forbi og plukket dem opp først.

På grunn av belønningen som var satt på hodene deres, levde de fleste tasher som nomader og holdt seg langt fra folk flest. Men ofte tok rutene deres veien forbi altre i skogene, hvor de plukket opp nye medlemmer hvis noen var etterlatt der. På grunn av denne nomadiske livsstilen de levde, spredte tashene seg ut over hele Eras og de gangene de følte seg trygge og langt nok borte fra noen av de Atenatanske bosetningene slo noen seg ned og har gitt grobunn for nye raser og folkeslag med tiden.
Disse nye rasene har igjen spredt seg og dannet nye, noen ganger av seg selv andre ganger med innflytelse fra ånder og demoner.

Atenatanere.

Lite er kjent i disse dager om de første, og regnes som en utdødd rase. De fleste tror at så lenge mennesket består i en form eller annen vil Eras bestå. En renraset Atenataner vil i disse dager skille seg ut fra andre, med lyst glødende hår og øyne har de trekk ingen andre raser eller folkeslag har arvet etter dem.

Den første manipulasjon.

Garokier er søkernes første forsøk på å gjenskape mennesket i sitt bilde og i dem er alle de tretten originale søkere, men i de første garokier fantes ikke spor av fri vilje og tvang, siden disse guder fremdeles var skjult for søkerne på den tiden, var de ikke involvert i skapelsens øyeblikk av Garokier som var deres samlet forsøk på å gjenskape hva Uhlo hadde gjort med de to første menneskene Atena og Atenatan.
Med de manglende to, men så viktige følelser fraværende i seg, fant Garoki sin tilværelse fort med å tjene dem som fortalte dem hva de skulle gjøre, og de eneste som den gang kunne det var Atenatanere.

Da de tretten, så dette gikk de fort bort fra denne stien de hadde begynt vell vitende at deres kraft ikke var den samme som Uhlo sin.
Istedenfor skapte de sine egne skapelser og begynte å påvirke mennesket i mer indirekte form.
De tretten gikk sammen en siste gang i felleskap, og sådde frø blant menneskene som levde, om at selv om de så ganske like ut var de akk så ulike, og at blandet blod bare ville gi skammens barn. Disse barna som de fikk av blandet blod skulle returneres til gudene, og etterlatt ved altre som ble bygget langt fra deres bosetninger.
Dette ga de tretten en jevn strøm av mennesker de kunne gi til sine individuelle skapelser og gjennom direkte og indirekte påvirkninger skapte de hybrider mellom menneske og ånd/demon og formet nye raser, og skikkelser til å bosette seg på Eras.
I dag er en ekte Garoki like sjelden som en Atenataner. For noen av skammens barn ble født med mørkt hår og svarte øyne, disse ble ofte beholdt i hemmelighet, og ikke returnert til altrene som de skulle.
Selv om at i dag er garoki er den mest utbredte rasen på Eras, finner du ikke mange Garoki som har svarte øyne, i disse dager er dyp mørkebrune øyne sett på som en renraset garoki.

Søkerne

Søkerne var et uvanlig syn selv i gammel tid, men langt fra utenkelig at man kunne få se en eller to i løpet av et liv. Etter krigens start er ingen blitt sett på Eras, og mange i dag har begynt å tvile på at de fremdeles er her. Her følger en kort beskrivelse om hvordan de var før.

Trajan.(Sult)

Trajan var den guden mange bønder tilba ut av frykt. Trajan var guden for forvitring og ufruktbarhet og slett ingen gavmild og snill gud.
Siden hans område var sult, tvang han ofte folk som ikke tilfredsstilte han god nok til sult og elendighet, eller gjennom å gjøre dem ufruktbare inntil de igjen tilfredsstilte hans ego.
Trajan skapte demonen Tran og etterkommere etter denne er kalt «Tranas» og kjennes best ved at alt rundt dem blir ufruktbart og all vekst forvitrer og dør, raten bestemmes av hvor mektig en tranas er. Det er til og med den dag i dag vanlig at bønder bygger altre i utkanten av gården sin og ofrer til gudene for å glede dem og holde onde ånder og demoner unna gården.
Et besøk av en Tranas demon kan vitre avlingene på få timer å bringe et år med sult og elendighet for hele familien.

Solfari (Vekst)

Solfari er gudinnen for vekst og fruktbarhet og motstykket til Trajan, dermed en viktig guddom for bønder som med å ofre til Solfari kunne tiltrekke seg hennes ånder til gården som ga vekst og fruktbarhet til grøden og folket der.
Solfari skapte ånden Solfa og etterkommere av denne er kalt «Solfars ånder», en Solfars vil holde en Tranas borte fra området den oppholder seg i, og dermed gjøre ting mer fruktbart rundt seg, noe alle som ønsker å dyrke jorden eller har ønske om barn ser på med stor lykke.

Seksari (Glede)

Seksari er gudinnen for glede og nytelse og for mange sett på som både en velsignelse og forbannelse på en og samme tid. Seksari skapte ånden Seksa og etterkommere etter denne er kalt Seksar ånder.
En Seksar ånd kan bringe lykke og glede til områder hvor slikt ikke finnes, og samtidig er det en rimelig egoistisk ånd når den søker sin egen glede og nytelse. På grunn av dette blir ofte ånden også omtalt som et demonisk monster i noen kretser. De kan ofte finnes in syndens buler som horehus, spillehaller og vertshus hvor de fyller rommene med glede og lystige forføreriske tanker.

Aurajo (smerte)

For Aurajo er smerte ren nytelse og i hans egne øye den beste gave han kunne skjenke mennesker, men han lærte for at menneskene han ga smerte ble drevet over til fortvilelse og fryktens mester.
Han likte det ikke, og i dag er Aurajo forbundet med å overvinne frykten og akseptere smerte, ofte tilbedt av soldater for nettopp dette.
Aurajo skapte demonen Aura og dens etterkommere er i dag kalt «Auras» et passende navn for en demon som inspirerer frykt og påfører smerte for alle mennesker som oppholder seg i dens nærhet.
Som sagt soldater tilber Aurajo eller Auras i bønn om å overvinne frykt og akseptere smerte ofte før de går til kamp, men deres bønner er også om hjelp til å påføre deres fiender så mye smerte som mulig i den kommende kampen.
Det finnes sekter og det ryktes om et helt folk som tilber Aurajos daglig, disse har overvunnet all frykt for smerte, og lært at Smerte er nytelse i den reneste formen som finnes, noe som gleder Aurajo stort.

Satakos (død)

Satakos representerer døden men også gjenfødsel under filosofien om at alt må en gang dø for å gi plass til nytt liv. For mange krigere representer Satakos lederen for dødsriket og tilbes i ønske om en plass i hans ærefulle hær i dødens favntak.
Satakos som var på mange måter en favoritt hos Dakh skapte to demoner i begynnelsen, han søkte Dakhs velsignelse for disse for at de skulle kunne leve evig og tjene enden for alt liv bedre.
Dakh som så nødvendigheten, men ikke likte å favorisere tok den ene skapelsen som sin egen og ga den evig liv, den andre beholdt Satakos som sin, og måtte dø som alle andre.
Men Dakh sendte sin skapelse tilbake til Satakos med beskjed om å tjene han til verdens siste dag.

Den demonen som forble hans, kalte Satakos for Satak og dens etterkommere er den dag i dag kalt for «Satas demoner.»
Synet av en Satas demon er forbundet med døden og er i de fleste tilfeller tilbedt og ofret til i håp om at de holder seg borte.
Skapelsen som Dakh, tok til seg fikk aldri noe navn utover døden, og har av menneskene fått mange navn senere, mannen med ljåen, sjel-samler, ferdamannen er bare noen eksempler på disse.
Blir denne skikkelsen sett er det ofte et tegn på at noen har dødd i nærheten, eller kommer til å dø snart.
Den svarer ikke noen, og man tror at hvis man hører stemmen til døden betyr det at man alt er død, og den har kommet for å hente sjelen tilbake til dødsriket, og derfra bringe den til Dakh hvis man har levd livet på riktig måte. Ellers blir den værende i dødsriket for evig pine inntil gjenfødelsens dag.

Despari (fortvilelse)

Despari gudinnen for fortvilelse, desperasjon, og frykt.
Hun mener at uten hennes gaver kan ikke et menneske klare sitt aller beste, noe hun aktivt søker at alle mennesker skal gjøre.
Hun er ofte tilbedt av mennesker i nød på lik linje med Hopari. Hvis de ber til Hopari er det for å gi dem håp, men for Despari til hjelp om unnslippe hennes grep om dem.
Hun skapte demonen Despa, og den etterkommere er kalt Despas.

Hopari (håp)

Hopari gudinnen for håp, mot og kreativitet er en guddom mange kunstnere plaserer høyt, og ofte tilbedt av folk som søker inspirasjon til å komme seg ut vanskelige problemer eller finne løsninger.
Hopari skapte ånden Hopar, og dens etterkommere er kalt Hopars, noe man ofte finner holder til i museer, gallerier og en ofte ønsket hjelper til kunstnere. Hopars kan noen ganger ofte være sett på slagmarker, bragt dit av soldater i bønn for å finne mot eller håp.

Ligtari (lys)

Ligtari er gudinnen for lyset og i tidenes begynnelse delte tiden med Darkakos.
Men menneskene tilba Ligtari oftere en Darkakos, og hennes makt økte ovenfor sin brors, noe han alltid har holdt et slags nag til mennesket for.
Hun er en som kan sende sine lys ånder til dem som trenger dem mest.
Hun Skapte ånden Ligtar, og dens etterkommere er kalt Ligtars, som ofte tar skikkelser som rene lyskilder når de er på Eras.

Darkakos (mørke)

Darkakos er guden for stillhet og mørke, og tilbedt av dem som ønsker stillhet, ensomhet og mørke.
Han er en gud som på mange måter bærer nag til menneskene siden de er grunnen til at han har tapt mye av kontrollen over tid til Ligtari.
Han skapte demonen Darka, og dens etterkommere er kalt Darkas.
Darkas hater lyset og jager lyset hvis de ser det, de trives best på plasser som er lummert og mørkt, som krypter og graver.

Watkos (Vann)

Watkos guden som er vann og skaperen av alt som lever i vann.
Han skapte demonen Wako, og dens etterkommere er kalt for Wakos.
Watkos jobber kontinuerlig med å forbedre harmonien og livet i vannet, og er ofte tilbedt av fiskere og andre som livnærer seg av det som lever i vannet.
Sjømenn og andre som holder på å drukne ber ofte til Watkos for beskyttelse i deres siste minutter.

Earari (Jord)

Earari er gudinnen for jorden og hennes domene er alt som lever på jorden, som ikke er menneske.
Hun er ofte tilbedt av folk som er avhengige av hennes velsignelse, som jegere og andre villmarkens folk.
Earari er veldig opptatt av livets sirkel, og en beskytter av dette mer en noe annet.
Hun skapte Ånden Earar, og dens etterkommere er kalt Earars som ofte tar bolig i ville dyr eller planter når de kommer til Eras.

Firakos (Ild)

Firakos er guden for ild og varme.
Han er en som er tilbedt av både dem som ønsker det kaldere og varmere.
Firakos er veldig opptatt av åpenhet, og finner seg ofte i konflikt med Earari.
Firakos skapte demonen Fira og dens etterkommere er kalt Firas de trives best på steder med ekstrem varme som ved vulkaner og lignende. Menneskene tilber ofte Firakos mest i håp om han skal holde seg borte, men også av folk som holder på å fryse i hjel.

Airari (luft)

Airari er gudinnen for luft og det som befinner seg i luften.
Hun er ofte tilbedt av de som er avhengige av vinden som for eksempel seilere og sjøfolk.
Hun skapte ånden Airdraki, og dens etterkommere er kalt Airdraks.
Airari finner seg ofte i konflikt med både Earari og Watkos og jobber best sammen med Firakos.
Hun er en lunefull gudinne, som oftest er som en rolig varm bris. Mens hennes vrede er noe av det mennesket på Eras frykter mest av alt og alle.

Krigens dager

Under krigens dager var det ingen som gjorde mer skade en de fire ellemental guddommene, men de var også dem som følte seg aller mest forrådt av Atenatanerne, og ingen ting verken før eller siden har fått dem å samarbeide bedre en når de knuste menneskets arroganse på krigens siste dager.
Mange som overlevde den dagen. Tror at et snev av verden overlevde bare fordi noe eller noen stoppet søkerne, og denne troen har fått bedre grobunn ettersom ingen av søkerne har selv blitt observert på Eras siden.
De tror at den dagen søkerne igjen viser seg for folk på Eras vil være den siste.
Mye annet har også forandret seg med synet mennesker har på søkerne.
Fra å være en kraft til hjelp for mennesket når mennesket ba om det, ser nå menneskene på sine guder som krefter de ikke må trosse, i frykt for at deres vrede atter en gang skal vende tilbake til Eras og slå dem alle til grunne.
Mange har til og med sett utover Søkerne til de gamle guder for beskyttelse, og tror at det var dem som stoppet søkerne sist gang. Andre tror at så lenge de lar gudene i fred, vil de også la dem være i fred, og tilber dem med en stille respekt fremfor bønner og religiøs dyrkelse. Det finnes også dem som tror at gudene har forlatt dem og overlatt Eras til mennesket. Eller at gudene egentlig aldri eksisterte, og hele ødeleggelsen var et resultat av et eksperiment Atenatanerne gjorde, ett eksperiment som slo helt feil, og at de med dette ødelagte verden, og dem selv.

Hva du tror er opp til deg.

kapittel 5 Raser og folkeslag

The world under two suns Wuban